her,
med di at ho so gjerne her vil byggje.
Det finst kje sule eller takskjeggs livd
og ikkje voll hell vigskar, der ei ho
hev hengt si lette seng og barne-vogge.
Der ho mest bur og braeer, hev eg merkt meg,
er lufti herleg.

This is as light and luminous as possible. Contrast it with the slow,
solemn tempo of the opening of Act I, Sc. 7--Macbeth's "If it were done
when 'tis done," etc.

Um det var gjort, naar d'er gjort, var det vael,
um det vart snart gjort; kunde loynmordsverke,
stengje og binde alle vonde fylgdir
og, med aa faa hurt honom, naa sitt maal,
so denne eine stoyten som maa til,
vart enden, alt, det siste som det fyrste
i tidi her--den havsens oyr og bode
me sit paa no--,--med live som kjem etter
det fekk daa vaage voni. Men i slikt
vert domen sagd alt her. Blodtankane,
me el, kjem vaksne att og piner oss,
som gav deim liv og fostra deim; og drykken,
som me hev blanda eiter i aat andre,
vert eingong uta miskunn bodin fram
av rettferds hand aat vaare eigne munnar.

The deep tones of a language born in mountains and along fjords finely
re-echo the dark broodings in Macbeth's soul.

Or take still another example, the witch-scene in Act IV. It opens in
Madhus' version:

_Fyrste Heks_:
Tri gong mjava brandut katt.

_Andre Heks_:
Tri og ein gong bust-svin peip.

_Tridje Heks_:
Val-ramn skrik. D'er tid, d'er tid.

_Fyrste Heks_:
Ring um gryta gjeng me tri;
sleng forgiftigt seid--mang i.
Gyrme-gro, som under stein
dagar tredive og ein
sveita eiter, lat og leid,
koke fyrst i vaaro seid.

_Alle_:
Tvifaldt trael og moda duble;
brand frase, seid buble!

_Andre Heks_:
Moyrkjot av ein myr-orm kald
so i gryta koke skal.
Odle-augo, skinnveng-haar,
hundetunge, froskelaar,
sleve-brodd, firfisle-svord,
ule-veng og lyngaal-spord
til eit seid som sinn kann rengje
hel-sodd-heitt seg saman mengje!

This is not only accurate; it is a decidedly successful imitation of the
movement of the original. Madhus has done a first-rate piece of work.
The language of witch-craft is as international as the language of
science. But only a poet can turn it to poetic use.

Not quite so successful is Macbeth's soliloquy when the death of Lady
Macbeth is announced to him:

Det skuld'ho drygt med.
Aat slikt eit ord var komi betre stund.--
"I morgo" og "i morgo" og "i morgo,"
slik sig det smaatt fram ett